Suser avgårde...

Jeg fester grepet strammere rundt håndtaket på sleden. Bytter fot på bremsen for å treffe høyrekurven riktig. Hundene er utålmodige. Gjennom iskalde tårer suser jeg avgårde i de finske skoger.

Vi suser avgårde i de Finske skoger!

Det er en ganske spesiell følelse å gå inn i området hvor hundene gjøres klar for sledeturen. 25 hunder bjeffer, uler og hopper om kapp. Jeg kjenner nervøsiteten bygger seg opp idet vi åpner porten og entrer. Jeg er langt fra sikker på om jeg klarer å håndtere hundene, sleden og løypene. Dessuten er jeg ikke helt fortrolig med hunder, og all støyen har, om mulig, gjort meg enda mer usikker.

«Det viktigste dere gjør, er å bremse! Så stå på bremsen!» Den viktigste læresetningen i opplæringen sitter klistret. Unnlater man å stå på bremsen, løper hundene det de kan. Det nytter ikke med kommandoer når de er spendt fast foran sleden. Da er det kun metallbremsen som gjelder. Siden den er festet midt mellom meiene og direkte under håndtaket kan man få ekstra bremseeffekt om man står på bremsen samtidig som man løfter håndtaket oppover. Det trengs virkelig med et ivrig hundespann foran oss!

Noen av Husyene i et rolig øyeblikk

Sledene står klar. Vi har fått et lynkurs i hvordan vi skal styre og stoppe, lært noen få kommandoer, samt hatt en kjapp gjennomgang av de meste kritiske punktene av løypen. Håndsignaler for hvordan løypen skal kjøres er også gjennomgått. Vi er klar for å innta de finske skoger.

Vi er to personer på hvert hundespann, og skal bytte sledefører halvveis i løypen. Jeg melder meg frivillig som passasjer for første halvdel av turen, og skjelver idet jeg setter meg i sleden. Er ikke sikker på om det er kulden eller bare min egen kropp som reagerer på situasjonen. Vi har blitt godt påkledd med thermodress, doble hansker, polstrede støvler og dobbel lue, og jeg blir godt pakket inn i reinsdyrskinn i sleden. De 20 minusgradene trenger likevel inn og får meg til å riste. Den intense lyden av hundene gjør at hele området dirrer av spenning.

Test-sleden vår. Her lærte vi alt om å styre og stoppe en slede.

Sledene settes i posisjon og vi venter på startsignalet. Idet vi ser at den fremste sleden begynner å bevege seg blir hundene våre helt ville og nøkker og drar, og vil avgårde. Yrheten og gleden kjennes i hele sleden idet føreren slipper bremsen forsiktig opp, og hundene starter å løpe.

Vi har fått streng beskjed om at det ikke må foretas noen forbikjøring i løypene. Hundene har et sterkt konkurranseinstinkt og liker slett ikke om spannet bak kommer opp på siden. Konsekvensene kan bli krangling hundene imellom eller at spannene tuller seg inn i hverandre. Resultatet kan lett bli kutt og skader av de skarpe meiene på sleden, noe vi for all del vil unngå.

Sekunder før start! Hundene er ivrige og lydnivået er temmelig høyt.

Løypen slynger seg gjennom granskogen og det er god gli på den isete overflaten. Jeg begynner å slappe mer av, og klarer å nyte sledeturen som passasjer. Innimellom må føreren roe kraftig ned på farten fordi vi kommer for nært sleden foran, og av og til kommer hundene fra sleden bak oss opp på siden og vil forbi. Det er tydelig at vi er «under opplæring» men vi fikser det greit med litt roping og hoiing.

Vi er halvveis. Tid for skifte mellom passasjer og fører. Hundene setter ikke så stor pris stoppet, og blir fort utålmodig igjen. Vi bytter plasser, og er veldig oppmerksom på læresetningen «Stå på bremsen». Føreren fjerner seg ikke fra sleden før jeg er helt på plass med begge beina godt på platen og et godt grep om håndtaket. Jeg kjenner at nervøsiteten stiger igjen, og prøver å riste av meg tvilen på egne ferdigheter. Før jeg rekker å tenke mer over det, begynner de første sledene å kjøre. Det er bare til å henge på, og jeg slipper forsiktig bremsen opp og hundene trekker oss ivrig avgårde igjen.

Det er lettere enn jeg trodde, og utrolig mye gøyere enn jeg forestilte meg. Jeg lener meg forsiktig i kurvene, treffer de fleste riktig, og vi suser av gårde! Kombinasjonen av kulde og fart får tårene til å trille samtidig som jeg fylles med lykke. Jeg er i ett med hundespannet og naturen. Dette føles helt fantastisk!

Hovedhuset på farmen lyser opp i mørket.

Idet det mørket begynner å senke seg over skogen og skumringstimen begynner, ser vi lysene fra hundefarmen komme nærmere og nærmere. Sledeturen er over og vi er fylt med den samme yrheten og gleden som hundene viste før vi startet turen. Litt kalde, og en stor opplevelse rikere, tar vi farvel med hundene og kulden og trekker inn i en god varm stue for å dele våre egne prestasjoner med hverandre og gjenoppleve turen kurve for kurve.