NYESTE

Øyhopping i Hellas - en helt vanlig formiddag

En ny svettedråpe renner sakte nedover fra nakken og treffer den fuktige singletten. Solen står i senit.  Det er rundt 35 grader og vi har stått i «buret» i havnen på den greske øyen Paros i over en time. Stemningen blir mer spent og lettere amper etter hvert som vi ser skipet nærme seg havnen.

Båten ankommer havnen. Spenningen stiger!

Den lille skvetten med vann som er igjen i flasken er ikke særlig kald lenger. Den duger heldigvis fremdeles som fukt for strupen. Vi er som en flokk med okser, utålmodige, bare venter på å slippe ut på beite. Alle prøver å posisjonere seg i køen som best de kan. Sekker festes på ryggene, billetter hentes frem og taktikken for påstigning og hvordan skaffe seg akseptabel sitteplass med bord, diskuteres diskret blant vennegrupper og familier. Ingen vil være sinken som kommer sist på, i hvert fall ikke om man har billett til turistklasse. Da risikerer man gjerne å måtte sitte på gulvet eller på et annet meget ugunstig sted med sjøsprøyt eller så mye vind at man må pakke seg inn i alt man har av klær for å holde varmen.

Midt i det stille kaoset hører vi høylytt gresk prat og skramling med kofferter. To eldre damer tråkker og presser seg over og forbi hele køen totalt uten blygsel. Det er visst ikke forventet at eldre greske damer skal forholde seg til køkultur, så alle slipper dem frem uten å mukke. Vi kjører samme stil vi også og trekker til side idet de skravlende og fektende kommer opp på siden av oss og manøvrerer seg forbi og helt fremst til porten.

Litt kaos i havnene når båtene ankommer

Vi tar det hele med stoisk ro.  Eldre greske damer med store kofferter er ikke en konkurrent når det gjelder å sikre seg en ok plass på båten. Vi vet at idet portene låses opp, og oksene slippes løs, så har ikke damene noen sjanse å holde følge. De prøver gjerne å sette opp tempoet til noe som kan minne om småløping, men de har ikke noe å svare med mot oss backpackere. Lett og smidig, med 15 kilos sekk på ryggen og 5 kilos sekk på magen, inntar vi hurtig gange de 100 meterne det er frem til landgangen, spretter effektivt oppover trappene helt opp til toppen av skipet, og sonderer hurtig området for nærmeste tomme bord i akseptabelt område. Stoler er det enkelt å samle sammen etterpå. Bord er hovedmålet!

Det er i hvert fall planen. Nå må vi bare vente på at gods, biler og passasjerer som skal av har blitt behørig fløytet, vinket og kjeftet på land, så blir det vår tur. Stillheten i buret er erstattet av høy motordur og fløyting fra både havnevakten og bilene. Stroppene på sekken begynner å gnage, og singletten blir gjennomtrukket av svette bakom ryggsekken. Vi håper mange passasjerer skal av og blir ubevisst stående å telle. Det er selvsagt helt umulig, men vi konstaterer at det strømmer ut en lang slange med folk, og tar det som et godt tegn.

Romutleierne på kaien overdøver hverandre med sine tilbud på overnatting. De fekter med skilt og brosjyrer for å fange oppmerksomheten til den lange slangen av mennesker som har kursen mot Parikia, havnebyen på Paros. Det er egentlig ganske fascinerende dette plutselige temposkiftet og fullstendige kaoset som utspiller seg i løpet av noen hektiske minutter i havnen. Mange av de gjenværende passasjerene på båten observerer underholdningen, der de står lent over rekkverkene bakerst og titter ned på havneområdet. Vi kjenner en stund på et snev av misunnelse der de står, arrogant og avslappet. Men bare vent! Vi er der snart vi også.

Er du heldig kan du få deg en flott plass i solen på dekk. Husk at vind kan gjøre utendørsopplevelsen i friskeste laget.

Vi er fokusert. Vi er klar. Porten åpnes! Vi spinner ut av startblokken og setter kursen mot landgangen. Det er ikke alltid at en rett linje er den mest effektive veien mellom to punkt. Her gjelder det å gå i hurtig sikk-sakk mønster for å ikke havne bak en haug med trillekofferter eller andre hindringer som kan sinke oss mot målet. Hele flokken, som for litt siden stod inneklemt i to rader i bur, har nå spredt seg som en vifte utover det asfalterte havneområdet, for så å sikte seg inn igjen mot en trang landgang. Ovenfra ser det sikkert ut som et omvendt timeglass med vraltende ryggsekker og fargerike, trillende firkanter på vei mot samme mål.

Vi går hurtig forbi mannskapet etter å ha passert billettkontrollen. Sakker man ned på tempoet her kan man bli hanket inn og må legge ryggsekken på bagasjeplassen ved bildekket. Det betyr ytterligere forsinkelser i jakten på en god sitteplass. Trillekoffertene har nesten ikke en sjanse å komme seg forbi dette punktet, og det skal eierne deres være veldig glad for. Det er stort sett ingen suksess med kombinasjonen sandaler og en megastor koffert oppover de bratte skipstrappene. Det er ikke noen stor suksess med den kombinasjonen nedover heller, forresten.

Ny havn i sikte. Naxos next :)

Idet jeg tar den første slurken av frappen og lener meg tilbake med en bok i hånden og musikk på øret, senker roen seg. Med bordet omringet av ryggsekker har vi merket vår territorie for en stakket stund. Nye greske eventyr venter i neste havn.


Følg oss i sosiale medier:

Legg inn en kommentar

Vi håper du likte dette innlegget, og at det var informativt, nyttig og inspirerende. Vi setter stor pris på din tilbakemelding, så legg gjerne igjen en kommentar eller et spørsmål, så svarer vi deg så fort vi kan.

 
Copyright © 2014 Norske reiseblogger - reisetips og reiseinspirasjon. Designed by OddThemes